fredag 25. november 2016

NORSK 2016: TORE RENBERG (+ litt biosirkel)

Det er fremdeles bart. Selv isen på bildet har regnet bort. Kneet er ikke så bra som det burde siden jeg stopper med styrke/tøying straks det er bedring, men jeg har løpt 2 mølletiere på 54, og tar det med ro ute. Skamfull innrømmelse: jeg har satt opp farten nedover, i asfaltbakkene. Svevestøv or not, barfrost er favorittværet. Joggeblogg. Over.



'tis impossible
Det blir ikke samleinnlegg i november. Jeg får det ikke til. Finner ikke nok bøker som engasjerer. Istedet fortsetter jeg den nye innovative evigserien med innlegg som egentlig skulle vært innlegg om andre ting.Andre bøker. Andre opplevelser. Som

  
BIOGRAFISIRKELEN 2017/Kategorivalg..
Det begynner å haste + desember, is og snø..


Først:
Jeg skulle altså skrive om Tore Renberg, og nyboka. Du er Så Lys. Jeg hørte den på biltur til midten. Hemmelig i baksetet mens jeg lot som om jeg fulgte med på (den stadig mer anspente) kjørelærerens instruksjon av (tvangsuforstyrrelig) sønn på første ismørkelangkjøring. Og snøen. Det lavet ned etter Rena. Så tett at eleven ble lempet bak, og jeg, ble tvunget foran.

Umulig å konsentrere seg om lydbok i forsetet
, når de andre bare vil høre Bill Burr (podcast)

Heldigvis for meg, gjentok dette baksetescenaroiet seg på hjemveien. Boka ble utlest. Hver vei hadde jeg 3 timer i stillhet, (Dire Straits og gauling) til å tenke over hva jeg hadde hørt. Helt uhørt i konsumlesingens tid. Boka fikk synke inn og ned. Dypt.

Det falt ikke heldig ut for Tore.

Var det virkelig dette jeg hadde gledet meg til i måneder? Skummet utallige bloggposter og avisanmeldelser for? Spammet instagram med utålmodighetsposter, selv om papirversjonen lå på bordet og fristet?  Denne boka som alle skryter av? Bortsett fra slutten da, som jeg har fått med meg, skurrer for noen. Heldigvis uten at jeg visste hva det dreide seg om. Hadde jeg visst. Hadde jeg ikke lest.

Jeg hadde sikkert lest uansett.



Du er så Lys  (2016)
 - Tore Renberg

Lydbok lest av: Tore Renberg
Kilde: Biblioteket.
BBP16: Nominasjon? Joda.
, nb, bildet/kilde/etc, ført på i retrospekt, etter ferdigskrevet, for å holde meg til torestilen,  jeg burde ha forstått/skjønt/ant/fattet/innsett, hvor idiotisk av meg å tru at dette skulle bli et bio-innlegg...



Jeg likte Tore etter Jarlebøkene. Elsket han etter Teksasserien. Ja, jeg hadde lest uansett. På grunn av Rudi. På grunn av at han er den forfatteren i Norge som leser egne bøker best. Lesingen hans var, for meg, det eneste som gjorde boka lys. Lyspunkt singularis. Resten var ekstremt skravlete.

Med en slutt som ødela alt.

Det finnes faktisk slutter som ødelegger alt.

De verste er, der hovedpersonen våkner opp og finner ut at alt var en drøm. Eller poltergeistversjonen, der alle var dukker i dukkehus. Eller sisteboka i Divergentserien, som jeg uten å nøle spoiler her. Ingen trenger lese den boka.
Listen up; Det var et eksperiment.

En gang, på ungdomsskolen skrev jeg en stil, der jeg bygde opp og bygde opp. Det var huler og natt og lyder og hav og skog og urfolk og stup, bål og fall, og så bladde man om til siste side, der heltinne kom rundt svingen - og alt som stod var:
 - DET VAR DA DET SKJEDDE -
, det var så vidt jeg ikke strøk, pga mangle på avslutning. No closure
, norsklærern var sikkert bare sur fordi det var så spennende
, truth, jeg synes å huske jeg var lat og ikke fikk til slutten

Jeg er også sur (engstelig), fordi jeg mistenker at Tore har kjørt seg fast i Hillevåg og ikke får avsluttet trio'n og skrev isteden denne miniboka for å kjøpe seg ekstra tid. Lure oss av toresporet.  Han skravler seg fram i et snirklete langsomt tempo, som for de meste består av hvor fantastisk vibekekona er.  Sitter i nåtid og lirer av seg retrospektgrep som - vi skulle ha visst - hvorfor så vi det ikke - hvor dum jeg føler meg - kortene lå på bordet etc  (ikke sitat, btw), mens han forteller i tilbakeblikk.
Bygger opp.

For å fisle det ut i ingenting.
Kanskje kunne det vært en fin historie.
Tore kan skrive, lese, fortelle og lure.
Men jeg er likevel mest sur.

Surest, nå som innlegget jeg skulle skrive, fordi jeg ikke gadd skrive om Tore Renberg, som skulle handle om Biografisirkelen 2017 og kategorivalg, (pluss en påminnelse om at det bare er knappe 3 uker igjen til desember og IS OG SNØ)
, plutselig handler om Tore likevel.


Impulsiv streamblogging er upålitelig bizniz.
Ikke ble det anmeldelse. Ikke ble det motivasjonsinnlegg. Ikke ble det kategorivalg.
Men hva med smalt og sært for 2017?  Finland, Russland, Sverige etc?
Eller årstall? 60s, 70s og 00s?  Kategoriforslag? Innspill? Desires?

Nå må jeg vel forandre tittelen på innlegget fra Biografisirkel 2017 til Tore Renberg
, (så ikke alle ender opp på grettenpeistoget, i nabosetet)
, og slenge på noen bilder/linker slik at det ihvertfall ser ut som jeg hadde en plan
, og du kan finne ut hva boka handler om
, eg, puslete Jørgen og fantastiske Vibeke som får nye naboer
, eg, hva vet man egentlig om andre mennesker, naboskap, mistenksomet, psykis helse osv. 
, og hvordan man ser seg selv, sjelden sammenfaller med andres blikk
, her han dog ingenting å stille opp mot CFTiller.
Blogger: Tine, Anita, AstridT, Ågot, RoseM, og Berit.

Btw:  Ida Hegazi Høyers novellesamling Historier om Trøst anbefales!
Btw:  Renberg har nesten like mange innlegg på denne bloggen som Vigdis.

lørdag 12. november 2016

NORSK 2016: SANNA SARROMAA


Vinter'n er rundt hjørnet. Kneet er bedre. Har løpt 2 turer uten schlatterbånd. Forkjølelsen er på hell. Asfalten er fremdeles tørr. Igår løp jeg 10km på mølle. Lys i tunnelen. Joggeblogg. Slutt.


Bøkene:
Det blir ikke samleinnlegg idag heller. Jeg er like sjokkert som dere.

Etter flere år med evigelange oppsummeringsinnlegg, mister jeg nå dampen etter første boka. Det blir umulig å få skrevet seg gjennom bokhøsten på denne måten.

Helt ærlig er jeg for tiden (igjen) mer opptatt av svenskekrim enn bokhøst, men det er off record, hear me whisper, har nettopp lest 5 bøker av Sofie Sarenbrant, som ikke var like bra som Åsa Larsson, men bedre en Emilie Schepp. Toern, om mord under Stockholm Maraton, traff meg akkurat der den skulle. Sucker for løpebøker, det til tross for at hun er ram på påtatte cliffehangere og nevner Camilla Läckberg som mentor, off the record....

Vigdis aside.
Over til den (finske) norskeboka som så langt iår har engasjert meg mest.




  
Norske Tabuer  (2016)
 Om likhetens tyranni
, språk som religion og hellige mødre
 - Sanna Sarromaa

Kilde: eBokBib
Kryss: norsk 2016
Nominering BBP16? Probable.




Sarromaa er finsk, men boka er heldigvis utgitt på norsk forlag, på norsk og er dermed og herved godkjent som nomineringsbok

Den eneste jeg visste om forfatteren på forhånd var at hun skrev kontroversielle kronikker og liker å krangle i media. Bråk om downsyndrombarn som forstyrrer i klasserommene, var allover VG for en tid tilbake. Jeg reagerte, (ganske norsketypisk viser deg seg), - med huff og uff for ei kjerring - .
Heldigvis er saken mer nyansert framstilt i boka.


Pic: Silje Rindal
Sanna Sarromaa (wikilink)
er, som nevnt, finsk. Hun har bodd flere år i USA og 10år på Lillehammer. Er gift med norsk mann, har norske barn, på norsk skole, og har jobbet både i skolevesen, media og politikk, og mener basert på dette at hun er det perfekte medium for et kvalifisert blikk på Norge, sett utenfra, slik som vi egentlig er, og nekter å innrømme, ikke engang for oss selv.

Min første tanke:  
KOMME HER OG KOMME HER??



De påfølgende:
Jeg har aldri følt meg mer urnorsk enn under lesing av denne boka. Hun pirker og poengterer og kommer med tidvis alvorlige analyser og anklager, sier også mange ting som jeg rent rasjonelt er enig i. Flere ganger tok jeg meg i å fnyse og/eller riste på hodet, før jeg fniste over meg selv og ringte dattera for å fortelle om min strittende folkesjel. Komme her, etter skarve 10år?
, himlet jantefanten, (meg)

Hun starter med utdannelsessystemet, og anklager oss for tvangslikhet, overkosing, byråkratisyke, knebling av evner og talenter. Bare dill, dall og dumskap over hele linja. (Du har noen gode poenger, sa Jantetante). Politikken får også gjennomgå (joda sa Jantefjellfanten), men så...
, begynner hun på arbeidslivet, dialektene, husene
, distriktene, mødrene, toppluesærhetene
, komme her, komme her?

Jeg reagerte på nøyaktig samme måte som hun tidligere i boka hadde skissert som typisk norsk, en opphylende ryggmargsrefleks, rett i forsvar av norskenissen, som altså, tydeligvis og overraskende, er meg

Tenk å kreve og forvente at man skal legge bort dialekten sin for å gjøre seg forstått?
Subsidier? Småbygder med krav? OLfri på skolene? Ammefri? Middelmådighetskravet?

Jeg lærte ikke så mye av boka. Det er ikke revolusjonerende innsikt, ikke ekstremtanker, hun kommer med,. Jeg lærte derimot noe om meg selv. Om min norskhet. At jeg, uansett hvor latterlig mye av det framstår, beskyttende hegner om denne norskheten. Det er pur folkesjel og følelser.  
What's brain got to with it?  Logikk?


Urovekkende
, som Knausgård som hevdet at han er et svakt individ som nok ville trampet etter Hitler. Betyr dette at jeg ville stemt på Trump, som amerikaner. Jeg har tross alt gjerdet meg inn på utallige mål, med sauegjerde, hønsenetting og port. Kanskje var det ikke for hunden., kanskje er ikke dette (innkjøpt i unaiten) trespasser og hundeskiltet så morsomt likevel. OMG OMG...  Puh, kom plutselig på at janteloven er u-amerikansk.

Sarromaa legger mye skyld på oljen.
Oljebarn. Oljebudsjett. Latskapsnasjon.
Hun mener den har gitt oss penger til å bruke tid og liv på uvesentlig og unødvendig.   
Jeg takker nordsjøen for oljen og middelveien.
Sprik. Polaritet. Ulikheter. , sa myrsnipa
Sist vi hadde slikt snakket vi fremdeles dansk....

Litterære kvaliteter? Helt greit sakprosaspråk. Litt repeterende om oljen.
Somewhat påtatt sjokkerende. Ble så oppskjørtet av ursjela, mistet fokus.


Hva med deg?
Verdensvant eller jantefant?

mandag 31. oktober 2016

NORSK 2016: VIGDIS HJORTH


Jeg kan ikke utsette det lenger. Det er på tide jeg slutter å gnåle, slutter å utsette, og/eller bry meg med at alle har vært der før, alt alt er blitt analysert og belyst. Jeg ta for meg årets norskebøker. Det hoper seg opp. Alt jeg har å si har jeg allerede sagt i utallige kommentarfelt. Alt jeg har å si har andre allerede skrevet, sannsynligvis både på rim, i stev og humoristisk essayform.

- gamle sanger om igjen -  (delillos)

Jeg starter med Vigdis!
Litt omtale. Mest mitt syn på virkeligheten.
, de som venter på samleinnlegget, må vente litt til.
--------------------------



Arv og Miljø  (2016)
 - Vigdis Hjorth

Kilde: Lesereks. CappelenDamm
Nominering BBP16? Ser sånn ut.

Sagt det før: Bloggere, Anita, Tine, Lena
, alle aviser, alle tidskrift, alle vil ha kake.
Det begynte med Ingunn Økland og ballet på seg
, beklager betalingsmuren til Aftenposten, linker derfor utenom.




Dette er boka som virkelig (pun intended) har satt fyr på litteraturdebatten i høst. Debatten om den såkalte virkelighetslitteraturen. Om hvorvidt  det er lov (etisk forsvarlig) å putte naboer, kjærester, fedre og navngitte fremmede inn i bøker og likevel kalle det romaner. Det er både spennende, irriterende og selvfølgelig på samme tid. Det handler om ting man egentlig ikke vil vite noe om, samtidig som man vil vite alt.

Virkelige mennesker i fiktiv handling.
Og verden er blitt så bitteliten, og det er bokhandlere i kabul, og folk kjenner seg igjen, og folk sier i fra, og hvor langt kan en forfatter egentlig gå.

Bryr vi oss som lesere? Burde vi bry oss?


Arv og Miljø 
tar utgangspunkt i en arvestrid.
Det er 4 søsken og 2 hytter (på Hvaler). 2 yngre døtre har tatt seg av hytter og foreldre. Sønnen og bokas hovedperson Bergljot har trukket seg vekk fra familien. Hyttene gis som arv til de 2 yngste. De 2 eldste skal få penger. Men så får de ikke like mye som hyttene er verd, og egentlig ville sønnen ha hytte. Bergljot vil hverken ha hytte eller penger men går inn på brorens side pga urettferdigheten
, og det andre
, det som boka egentlig handler om
, om hvorfor hun trakk seg bort fra familien

Hadde jeg skrevet denne omtalen i september, like etter jeg leste boka, da avisene ennå bare skrev om hvordan dette kanskje var Vigdis' beste bok, hadde jeg gjort mitt beste for å tåkelegge dette andre. Leseropplevelsen her blir best hvis du ikke vet, hvis detaljene kommer langsomt, mens du leser.
Det for sent for slike hensyn, avisene er fulle
, og dette andre, er kjernen i hele debatten;

Incest

Fra hun var 5 til 7 ble Bergljot misbrukt av sin far.
Denne innsikten kommer til henne gjennom en kombo av skrivearbeid og psykoanalyse.
Familien fornekter og mener hun fantaserer og dramatiserer.

 - At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg - 

Så lurer avisene på; 
Er Bergljot Vigdis, ble hun misbrukt av sin far, og hvorfor er det så mange virkelige scenario i boka?.  Vigdis selv stakk til utlandet, og svarte allernådigst, nja, på direkte spørsmål, og alle ser ut til å ha glemt selve boka. For hvordan kunne Vigdis skrive slikt om faren sin, hvis det ikke var sant? Hvorfor kaste et slikt kriminelt lys over sin avdøde fars minne?

Kan man
i det hele tatt, lese boka, (eller forfatterskapet) uten å tenke på en misbrukt Vigdis?
, for, let's face it, hun ville neppe incestbeskyldt hvis det ikke hadde vært sant?
, hun visste jo hvordan det ville bli, hva media ville si,
, hun er tross alt kjent som en forfatter som, på repeat, bruker seg selv i bøkene...
, vigdis mellom permene har vært ute i mang en vinternatt.

Njaaaa - sa Vigdis.
Er det sant?, spurte de på litteraturhuset
Njaaa - sa Vigdis.

Jeg sier:
Glem nå Vigdis for et øyeblikk.

Tenk på Bergljot.
Tenk om hun lyver, har misforstått, husket feil, bare tror hun ble misbrukt.
Litt sånn som hovedpersonen i Vingebelastning, som fikk hele barndommen sykdomsteintet av shrink. Gjør ikke tvilen boka mer interessant? Bedre?  Bergljot som insisterer på å bli trodd, hørt, tatt på alvor og søstrene som, spesielt Astrid, prøve å jatte med, å holde linja. Mora? Faren?
 
Frustrasjonen til B, fordi de ikke annerkjenner, ikke vil høre hennes versjon av familiehistorien, blir den samme, men alt det som skjer på den andre siden får et helt annet lys, en kompleksitet, den biografiske lesningen av romanen mangler.
Fra badguys til nestengoodguys.

Tenk hvis en av dine søstre hadde dukket opp en dag og sagt at, hun fant ut i psykoanalyse at faren din forgrep seg på henne som 5åring.
Hadde du umiddelbart sagt, huff uff og forkastet far?

, hadde du?

, really?

, faren din, som aldri hadde vist noen som helst avvikstendenser mot deg?
, eller den andre søstera di?

, hadde du?

Det viser for en håpløs situasjon familien befinner seg i, kun Bergljot har et klart forhold til historien, for henne er alt virkelig, for resten, er det umulig. Like umulig som det er for B og se sin sannhet under teppet. Hvis B skurrer er det Astrid (søstera) som er heltinnen i romanen. Hun gjør det eneste mulige. Prøver å holde ting sammen.

 - Vi har grått og grått sa mor, vi har grått oss tomme, sa mor som om hun ville unskylde at de ikke gråt, så ikke gråteferdige ut, de så oppspilte, lett maniske ut. - 

Kan man vite?

Njaa - sa Vigdis

Jeg sier, hva med dagbøkene til Bergljot?
, de med oppdiktede seksuelle erfaringer, som faren finner
, de som brukes som bevis på skyld
, de samme som Hulda Kråkefjær, 3.pers Entall, skriver for å pynte på jomfrudomtapet
, de som Vigdis selv på foredrag hevder var med på å gjøre henne til forfatter

- gamle sanger om igjen -  (delillos)


Du skal ikke tro alt du leser?
Det er ikke alt skrevet som er sant?
Hva var det jeg påstod i forrige innlegg, om Colm, jo, at den versjonen du husker best er den sanneste, og uansett hva som skjedde med Bergljot, er historien like problematisk, like aktuell, og like til stede i de beste familier.

Det er ei god bok. I rytmisk vigdisspråk.
Den fortjener mer enn realityfisking.

Jeg er faktisk litt irritert på Vigdis.
Hun hadde ikke behøvd å lene seg så tungt på virkeligheten, hun kunne filmet og fantasert, skrevet slik at debatten ville dreiet rundt litterære grep og mørketall. Nå ser det ut som om hennes eget mørke blir stående igjen som den endelige lesningen.
Den sanneste.

Jeg håper for Vigdis at boka er ren fiksjon
Jeg håper for Bergljot at alt er sant.
Jeg håper du leser den og gjør deg opp en egen mening.
Sannsynligvis har du lest og ment i ukevis.
Let's hear it!


Pic: Carl Martin Nordby

Vigdis Hjorth er det nærmeste jeg kommer en favorittnorskeforfatter og min fangirling har gjennom årene blitt nitidige dokumentert. Tror hun er den mest omtalte forfatteren på denne bloggen, (orker ikke telle).

8 år med forfatterdyrkelse
, favoritten er still Hulda Kråkefjær
, eller kanskje Om Bare,



tirsdag 25. oktober 2016

BIOGRAFISIRKELEN 21 - 1001 FORFATTERE


The Master  (2004)
 - Colm Tóibín

Lydbok lest av: Geoffrey Howard
Kilde: Storytel.no

Mitt bidrag i Biografisirkelen 21.
Kategori: 1001 Forfattere
Kategorivelger: Marianne


Forrige uke:
Hjernen bak kategorien har valgt å feriere blant sand og bølger, uten fungerende internett, så da har jeg ikke annet valg enn å skrive motivasjonsinnlegget selv.

Vi leser om forfattere som har bok på 1001lista.


Endelig ferdig!
--------------------------------------------------------------------------------------


Jeg har valgt Colm Tóibín 
om Henry James. (1843-1916)
Trippelkryss. Har gledet meg til denne boka lenge,  helt siden Clementine anbefalte.
Forfatteren er på lista. Hovedpersonen er på lista. Selve boka er både på 1001 og Bookerlista. Må være kategoriens mest egnede bok, sånn rent bortsett fra at det er en øyeblikkavgrenset crossover.

Fiksjonselementet veies glatt opp av aktualiteten, og blir derfor mitt bidrag i debatten om 'virkelighetslitteraturen'. (kun opptatt av reality? scroll til siste avsnitt)


Forfatter Tóibin tar for seg 5år i Henrys liv. (1895-99)
Alt det andre om Henry finner du på wiki.
Kort oppsummert:  Amerikansk forfatter som bodde mesteparten av sitt liv i Europa og skrev klassikere som A Portrait of a Lady, Turn of the Screw og Daisy Miller. Han er en av de forfatterne som har fått storparten av forfatterskapet sitt på 1001lista
, som Dickens og Jane Austen.


Iflg. wiki: (min krykke i nøden)
James is one of the major figures of trans-Atlantic literature. His works frequently juxtapose characters from the Old World (Europe), embodying a feudal civilization that is beautiful, often corrupt, and alluring, and from the New World (United States), where people are often brash, open, and assertive and embody the virtues—freedom and a more highly evolved moral character—of the new American society. James explores this clash of personalities and cultures, in stories of personal relationships in which power is exercised well or badly. His protagonists were often young American women facing oppression or abuse, and as his secretary Theodora Bosanquet remarked in her monograph Henry James a.....


The Master:
Det starter med teaterslakt i Irland og ender opp på engelske landsbygda, i Sussex, i drømmehuset, som fungerer som et bakteppe og utgangspunkt for minner og refleksjon. Handlingen foregår som tilbakeblikk, i hovedsak rundt familie, venner og bøkene. Korte innblikk i familieliv, tjenerskapsissues, forfattergjerningen, og den mulige homofilien.

Toíbin er svært fintfølende når det kommer til seksualiteten. Det hintes, men brukes aldri andre ord enn vennskap og excitement, spesielt gjelder dette en ung, norskættet, skulptør som vies viktige sider og også blir invitert til Rye (huset). Kontrasten er Oscar Wilde som beskrives som skandaløs og utagerende på den ene siden, og med kone, vakkert hus og englebarn på den andre. The nerve...
, merk at wikihenry avviker fra colmhenry....


 Middleage (52-57)
Det er ei stille bok, om enn innesluttet og grublende mann.
Om forfatterlivet. Om hvordan ideer blir til litteratur.

Jeg leste et sted, muligens goodreads, at Tóibín skriver, eller etterstreber å skrive, som James, uten at jeg kan hverken bekrefte eller avkrefte.  I nyere tid har jeg lest mer Colm enn Henry, og jeg tror i såfall de må være beslektede.  Den korte biografien  (A guest at the feast) jeg leste i en annen forfatterrunde har faktisk mye til felles med The Master i det at den evner å finne tilbakeblikk som driver både plott og karakterutvikling videre, med karakterutvikling menes her, intet mindre enn Henry James' liv.

De øyeblikkene som blir avgjørende.
De øyeblikkene man bare vet ble avgjørende i retrospekt.

Det er lavmælt, men svært elegant
, sannsynligvis fordi det er 3.person og fiksjon og Colm.

Loops
Sagt av besøkende i Henryselskap (oversatt og oppsummert etter husken, pga lydbok)
 - å komme inn her (stua) er som å tre inn blant alle dine romankarakterer -  

Henry selv bekymret seg også om venner ville  bli sure, ikke hvis, men når, de kjente seg igjen, eg, venn som har fått  fjeset sitt på en skurk, eller alle søstrene/niesene/venninnene/mødrene - portraits of ladies. Ingen ser ut til å reagere, alle vet.  Kanskje er dette Colms ønsketenkning, men det legger jeg bort.  Jeg leser uansett alle romaner som de er den eneste fulle sannhet, klipper av den tynne virkelighetstråden og tror på alt - helt til neste bok.

Sidespor
Virkeligheta har vært scripta i decades, og jeg føler jeg gjentar meg selv, i feil blogginnlegg, men det er fordi avisene er fulle av Vigdis og 'virkelighetslitteraturen' og jeg har sett 12 sesonger med Kardashians, og man kan si mye om Kim og company, (om all reality tv), mye rart, for sure, men en ting skal de ha, de strekker, problematiserer (intentional?) og desensitiviserer virkelighetforståelsen.
 -Making memories - hver episode er en iscenesettelse, deres tolkning, fiksjonalisert virkelighet, av hendelser man måneder tidligere, kunne lese om i avisene,  (versjon 3), på sosiale media, (versjon 2), over and over, med perfekt konturert fjes. Russian dolls. Blanks.

Blanke ark, blanke lepper og skinnende hår.
Aldri har 'virkeligheta' vært penere dokumentert. 
Knips slutt, Vigdis Hjorth og Bergljot kan vi snakke om en annen gang.

Sannheten er den versjonen vi husker best.
Jeg tror på Colm om Henry.



All pictures googled
Sirkeldeltakelse: 
Les ei bok i riktig kategori
Skriv et blogginnlegg
Legg igjen link i kommentarfeltet.
Har du ikke blogg holder det med en kommentar
 ---------------------------
Neste kategori i Biografisirkelen er:
Is og Snø (the colder the better)
Bloggdato er 15.desember 2016.
De øvrige kategoriene for 2016 finner du her:




tirsdag 27. september 2016

NORSK 2016; RYDDESJAU


Utenfor bildet sitter jeg (garantert) med tekopp og ullteppe, strålende fornøyd med at jeg fant White Teeth på bunnen, i tillegg til andre uleste/leste juveler (Jewell)  jeg hadde glemt jeg hadde. 
Ikke kaos, bare bunkekollaps og virkelighet.



Bokhøsten 2016 er igang.
Som vil si at peset for å finne den beste langlista til Bokbloggerprisen 2016 også er igang. For fullt.  Det  faktum at jeg i skrivende øyeblikk hører svensk og leser engelsk er tilfeldig, en glipp, alt jeg tenker er: norsk, norsk, norsk.  Så langt har jeg lest 12, men dessverre er bare en håndfull av disse verd å nevne. Da mener jeg ikke nødvendigvis nomineringsverdig, kun mentionable.

Har lest Espedal, Myhre, Fagerlund Aanes og Hjorth  (innlegg kommer, kanskje)
Planlegger Nina Lykke, Fosnes Hansen og Frode Grytten.
Hovedfokuset er på romaner
, forsøkene så langt på Åpen Klasse har vært nedslående

Derfor, før jeg tar  for meg mulige nomineringskandidater;
3 kjappe eksempler på 2016 bøker du bør hoppe over.
For ordens skyld: Alle 3 er lånt på eBokBib.
En ryddesjau:
---------------------


Mersalgsdronningen  (2016)
 - Ragnhild Gylver

Om dame som hater å jobbe på Nille og dør innvendig når hun må selge varer til kunder, spesielt hvis hun må foreslå selv, (ehmm, vi har tilbud på telys, hint hint).

Jeg mistenker at Gylver har forlest seg på amerikanske tilstander og prøvde  modellere boka si etter minstelønnsmottakere på Wallmart, på de som hverken har andre valg eller muligheter enn å bøye nakken for overmakta.  Å prøve å gjenskape samme drama i Norge, på Nille, med mersalg som den stygge ulven blir bare underlig.

Les heller Barbara Ehrenreich - Kjøpt og Underbetalt
---------------------------------------------------------------


Spring for Livet  (2016)
-  Kristin Roset

Slik blei eg frisk.

Om friidrettstalent som utvikler spiseforstyrrelser som tenåring etter en sleivete kommentar fra trener.  Utsprunget fra bloggen springerinne.no.

Bloggen er stor, fin og samfunnsnyttig. Den gir råd, hjelp og håp for spiseforstyrrede og inspirasjon til løpere. Det er en blogg, den er dynamisk, har kommentarfelt, innspill fra lesere, bilder. Som bok er det en tynn historie i flatt språk, med innklistrede blogginnlegg.

Advarsel:  Hør nå, bookbloggers, uansett hvor poppis bloggen er, uansett hvor mange som kommer med løfte om prestisje og penger i posten, uansett hvor mange som skryter av tegnsettinga di, av adjektivene, og sier du bør skrive bok. Ikke gjør det. DON'T!

Det kan selvfølgelig gå bra, (Linnea Myhre, Ida Jackson + diverse kakebakere), men mest sannsynlig går det på tryne. Hvis du må, Hvis bokutgivelse er din største drøm
; gro skjegg og finn et pseudonym.
------------------------------------------------------------------------



Føkk Lykke (2016)
- Marte Frimand-Anda  (essays)

Nok ei bok basert på blogg, casakaos.blogg.no
Det hender faktisk rett som det er at jeg leser bloggen
, den deles hyppig på facebook.

Frimand-Anda ble lei av glatt vellykket mammblogging og glansbildetframstillingen av foreldreliv på sosiale media, og pønsket ut mottrekket - se min grimme virkelighet, mitt casa med kaos -.

Det gikk et kollektivt lykkesukk gjennom glansbildemødrene, endelig noen som hadde rot, postgravid kropp med bilringer og barn som skrek. Antifotballfrueprosjekt ispedd litt feminisme og samfunnskritikk.  
Teller det alene som samfunnskritikk å være mot fotballfruer?

Jeg blir like irritert hver gang noen bestemmer seg for å blåse opp selvfølgeligheter.  Absolutt alle jeg kjenner har mer rot, flere bilringer, opppussingsproblemer, pengebekymringer, barnehageissues og ekteskapskrangler enn the Frimand-Andas. Ingen bekymrer seg eller nevneverdige over hvordan de ser ut på facebook. Hvem er disse menneskene som tror at fb-candlelight er ekte og lar seg provosere over rene gulv på instagram? I min verden er det forfatter Anda som er glansbildet.

Plutselig epiphany
 , er det de samme menneskene som blir sur over at Vigdis Hjorth ikke opplyser om hvorvidt det er hennes virkelighe far, eller romanheltinne Bergljots, som forgrep seg på Bergljot, ehm, eller Vigdis, i den siste vigdisboka (Arv og Miljø)? De realityforstyrrede?

Det er urettferdig men jeg hørte lydbok med Cailin Moran samtidig med at jeg leste Føkk Lykke, mye av den samme tematikken, bare mer gjennomtenkt
, mer musikk og mer humor. Drøyere.
Jeg sier det samme jeg sa om Springerinnen; les bloggen, glem boka!
, men står gummibåten klar til å frakte deg til den øde øya og valget står mellom disse 3
, ta den med!
-----------------------------

Soo, dette skulle egentlig bare være innledningen
 til innlegget om virkelighet og kjærlighetssorg, om Espedal, Myhre og Aanes-Fagerlund, sprinklet med Vigdis Hjorth, Morgenbladet og Kardashians
, men jeg skrev meg bort og det ble for langt.
Gidder ikke begynne på nytt eller slette.
Regn dette som et bonusinnlegg.
En samfunnstjeneste.
Jeg har gjort jobben.
Du kan gå rett på Hjorth og Renberg.
Som takk, kan du fortelle meg hvilke bøker jeg bør hoppe over....