onsdag 20. september 2017

BOKBLOGGERTREFFSTREAMEN 2017

Alle bøkene jeg skulle ha med til bokbloggertreffets bokbord, før jeg ble lat, la igjen alle hardbackene, og besluttet at ingen ville ha 3.stk St.Aubyn i hulterbulter rekkefølge, selv om de resterende ligger på storytel, godt lest og allerede hørt av meg (utenom den aller siste),  til tross for at firern er 1001bok. Orket ikke bære.



Jeg har lest ALLE bøkene på bildet.
Jeg har skrevet om 2,  Charlie Chaplin og Graham Greene. Grei prosent.
5 av disse bøkene har nå fått nye hjem, som betyr at jeg allerede sirkler rundt oppdateringsknappen i påvente av omtaler. De kommer.  For er det en ting jeg vet om bloggtreff er det at lese og skrivelysten våkner. Full bloom.

Se nu bare. Allerede. 5.stk deltakere:
Marianne, Monika, Berit, Tulleruska og Elida

Sa jeg det ikke?
I helga gikk det årlige Bokbloggertreffet av stabelen.  #bokbloggertreffet2017.
3 dager til ende. Denne gangen uten prisutdeling av Bokbloggerprisen, men inkludert paraplydrinker, forlagstreff, middager og utallige diskusjoner. Times they are a'changing.  Neste år, feks, blir det Bokbloggtreff i Stavanger. Der hvor olja renner og pelikaner gir ut bøker. Ryktet sier at Knaus selv møter oss på flyplassen.  Ryktet sier også at det blåser og man kan legge igjen finkjolene hjemme.

Det er bare å glede seg!

Og hvis du lurer på noe, om prisen (spør østen), om treffet (spør vesten).
Om hva som helst bokbloggrelatert, spør facebookgruppa.

Ryktet sier at de har ansatt rekrutteringsminister der borte i vest, så her må det bestilles room and board straks, før datoen er på plass og det blir fullt i herberget.
No chances. No vacancy.


Fra søndagens #tvangslesingskafe. Det leses Nina Lykke, Lotta Elstad, Patrick O'Brian, Anne B.Ragde. Sebastian Barry, noe mannmedhettefantasy, også har jeg glemt hva både Siljene og Monika leste.


 Temaskifte.
Bloggeren byr på seg selv.

Bokbloggtreffrelevans?  OpenMic på litteraturhuset fredagkveld, der håpefulle poeter kunne åpne sjela på vidt gap foran et litterært interessert, takknemlig publikum. Pluss en stadig tilbakevendende diskusjon om det var lettere å være mor i gamle dager, eller om det er nok et eksempel på hva man i oldtiden (før 2000) ikke snakket om. Selvfølgelig med bakgrunn i årets forlagsutsolgte diktsamling Barsel  (av Kristin Storrusten).
 - ei diktsamling om å få barn og føle alle ting på en gang... (iflg. forlaget)
 - ei diktsamling som viser hva som skjer når man føder barn etter 30  (iflg.meg)

 Digresjon:
Ikke noe galt med gamle mødre, men man kan ikke underslå at dødeligheten og skjørheten er sterkere tilstede som 30+ enn da man var 22, og jeg ikke hadde flyskrekk engang. Man hadde ihvertfall ikke sure sjefer, tidsklemmer og borettslag. Brystbetennelser florerte, fordi man ennå ikke hadde sluttet å røyke på trappa (fuck mortality), men det var ikke så nøye, Anna fikset alt.  Den gang hadde guru Anna Wahlgreen ennå ikke falt from grace, og så lenge man step by steppet seg gjennom svenskerådene fødte man som seler, sov hele natta med baby på selvbetjening i senga og våknet opp slankere og mer veldreid enn før man lot seg lure til å hoppe av i svingen.

Annasway:  Kolikkbarn er barn som tror de sulter hjel, for til melka tyter ut alle kroppsåpninger, clean and repeat, skulle barnet sovne, vask med kalde vaskekluter. Må du amme på hver eneste kafe i trondheimby, do it. På bussen. I kiwikø. Do it. 

Trøsting er like teit som å tro hunder jobber for kos (tenk slike finnes).
Med barn nr.2, var det wahlgrensk fra dag 1. 
På dag 3 kunne vi legge bort boka.

Det er et tap for pk barselsmødre 
at barna ryktet sier at Anna var mest opptatt av sex og fyll.


Middag på litteraturhuset. Samtaleemne: Skank eller rødspette eller rekesalat.


Tilbake til å by på seg selv:
 Det eneste diktet jeg har skrevet i hele mitt liv, skrev jeg som studerende alenemor til 2. Forfattet til et online diktnettsted i 2001, for fullfartmoroskyld, i tilnærmet hemmelighet, dog ikke så hemmelig at det ikke dukket opp under juletreet til ekstrem familieforlystelse. Innpakket og innrammet.
Kjærlig hilsen Sister Dear.

Burde muligens kalt det Freudinas Slip  (jeg var mer enn sunt opptatt av psykoanalytisk litteraturteori). Vi hadde vårt vårt i gamle dager også. 

Diktet står i bokhylla, som en evig påminnelse.
Det skal mer til å produsere litteratur enn staving.
Kjøkkenskuffa inneholder kun døde batterier og plaster.


Picture it:  Litteraturhusets kjeller, skjerf, parykk og barn hjemme som griser med syltetøy.


Takk til alle for vellykket, underholdende og inspirerende treff!
Lover at neste innlegg handler om bøker.

søndag 3. september 2017

BIOGRAFISIRKELEN 26 - GALSKAP/ONDSKAP


Belle Gunness  (1978)
 - Massemordersken fra Selbu
 - Hans Melien

Kilde: Biblioteket

Mitt Bidrag i Biografisirkelen 26.
Kategori: OND og/eller GAL.




Kapitulasjon.
Jeg skulle lese 2 gunnessbøker, men ukene tikker og jeg har tatt til vettet. Gir meg etter 100s i morderbok nr.2. Det får holde, selv om den er mye bedre, både i form og innhold en enern (Melien). Det eneste Meliens bok har å vise til er kryss. Oldtidskryss. Boka er fra 70s. Den gang strevde man tydeligvis ikke så hardt med å lage gode historier av biografimaterialet sitt. Virkelighet var nok. Det at man hadde en grisk, gal ond massemorderførkje var nok.


Jeg har valgt Belle Gunness fra Selbu.
Formerly know as Brynhild Paulsdatter Størseth.
Ei dame alle hadde hørt om utenom meg.

 Rot/prokastinering/beslutnigsvergring/syt:
Skulle egentlig skrive om Selma Lønning Aarøs. Hennes Løgnaktige Ytre, (om Anna Munchs lidenskap for Knut Hamsun), deretter Anna Munch kontra Helga Hjorth fordi alt plutselig måtte settes på hjorthpause. Ble forsinket av alle skriveriene og goodreadssdiskusjonene om bookerlanglista, og Morten Øen som plutselig hadde fire bøker om Frank, og ankelen som bare sa takk for seg i skogen, i en nedoverbakke. Hunden dro meg ned og jeg klamrer meg til at jeg bare landet skeivt, mens innvendig, deep down, vet jeg at dette er en overbelastning jeg har ignorert altfor, ALTFOR, lenge....


Så da sitter jeg her, i en selvmedlidenhet så hemmelig at jeg må skrive dette avsnittet med lyset slukket og øynene lukket (no worries, i gamle dager gikk vi på touch-kurs, og øvde på middelaldermaskiner, natt er ingen hindring for tastediare... en selvmedlidenhet, man selvfølgelig ikke kan innrømme, selv om man skal til tannlegen om 2t, for man har  da perspektiv, og har jogget det på seg selv, lest på seg, lest om andre, kjenner andre..  dette er joggefridag 7, det finnes ikke en artikkel om tendonitis på internett, jeg ikke har lest...


altså
Belle Gunness
Ond eller gal eller grisk?

Født på husmannsplass i 1859. Litt rar, uglesett, muligens mobbet, ganske sikkert oversett, lynende kjapp på skolen, søster i Amerika, kanskje tvunget til abort, som noen mener beskriver hennes antipati mot menn, (fordi man må hate menn for å drepe menn?), ingen penger (menn hadde pengene), og jeg ser nå at det kan se ut som om jeg prøver å innlede med grisk, not crazyevil, bare golddigging bitch, en opportunist som kun gikk etter pengene
, og like gjerne kunne økset ned kvinner
, hvis de var like lett å lure
, med gårder å selge (?)

Søsteren Storebrynhild betalte for Amerikabillett, 1881, og hun bor lenge med søsterens familie, før hun gifter seg med Sorensen, som hun lever sammen med i 14år, før han dør på mystisk vis, hus brenner ned, feite forsikringsjekker havner i Belles lomme, og hun krangler med søstera for hun ikke får adoptere et av tantebarna. Visstnok kan Belle ikke få barn selv, likevel har hun huset fullt av unger, minst 3, pluss pleiedatter. Fosterbarn ingen vet hvor kom fra, bare at de endte opp døde, i den brannen der Belle muligens også døde, eller forsvant.

Jeg foregriper
Back to kronologien, som, jeg innrømmer, går på minnet, store linjer, tåkete rekkefølge. Hun tar med seg pengene. Kjøper gård i Indiana, La Porte. Der faller ei kjøttkvern ned i daværende ektemanns hode (nr2). Alle er igjen mistenksomme, men Belle snakker godt for seg, er venner med sheriffen, går i kirka og er på alle måter et hederlig (og ehm skremmende) kvinnfolk. Forsikringspenger får hun selvfølgelig også utbetalt.

Det er her den offisielle seriemorderkarrieren starter.
Hun begynner å avertere i skandinaviske aviser, etter giftesyke ektemenn med lite vett og mye penger. Skriver innsmigrende brev på norskamerikansk som får menn til å krysse kontinenter i hemmelighet, ravende av begjær, med alle pengene innsydd i frakken. Selg gården, sa Belle. Ikke si det til noen, ikke hvor du skal, ikke hva du skal, lokket hun. De kom i horder, over 40, antar man.
De kom. De forsvant.
Belle ble stadig rikere.

“Personal — comely widow who owns a large farm in one of the finest districts in La Porte County, Indiana, desires to make the acquaintance of a gentleman equally well provided, with view of joining fortunes. No replies by letter considered unless sender is willing to follow answer with personal visit. Triflers need not apply.”


Det ble murret i bygda. Det ble gjort halvhjertede undersøkelser. Drengen  (Lamphere) som også en periode tjente som elsker, plapret sjalu i fylla, men det ble ikke ordentlig trøbbel for Belle før våren 1908 da (frier) Andrew er løsmunnet, både til broren og på svir. Da han forsvinner begynner (bror) Asle og stille spørsmål og sende brev.
Plutselig brenner gården i LaPorte. Alle blir antatt døde.

Det er her 70s talls boka slutter og den fra 2005 begynner.
Hans Melien er opptatt av å gjenfortelle historien. Denne historien blir kjapt oppsummert i forrordet i Sheperds bok. Av en sambygding. Torger Størseth, som hadde slekt oppvokst rett ved siden av Belles familie, og vet alt, mer sannsynligvis enn forfatteren, og forteller så detaljert og medrivende at da han var ferdig, var jeg ferdig med Belle. Utlært.

Resten handler om rettsaken
De gravde opp makabre mengder levninger etter brannen, barn, menn og kvinner, oppkappet med øks, i ulik grad av forråtnelse. Det gikk også rykter om at Belle hadde mafiaforbindelser i Chicago og hjalp de med å kvitte seg med lik. Om Belle selv lå i ruinene er det fremdeles ingen som vet. Man tror i dag at hun døde i California i 1931, fengslet for giftdrap, under falskt navn, (selvsagt).

Under avdekkingen og oppgravingen av gården i LaPorte pågikk ble byen delt. Noen mente kvinneliket var for spinkelt til å være Belle. Andre så seg blind på ringer, tenner og andre plantede eiendeler. #Belleisdeadandframed #Bellelivesandwillcomebackandgetyou  med variasjonene #'twasthestableboy #sheisthedevil #suchagodfearingnicewoman ..

Rettsaken var en datidens medieproduksjon. Slektinger kom reisende for å identifisere savnede brødre/fedre/sønner. De prøvde å anklage drengen (Lamphere), fingre ble pekt mot slappe lovhåndhevere (sheriffen), advokatene var sleipe og ubrukelige, tenner var antatt plantet i ruinene, Belle var muligens et geni, som lusket i buskene, eller det hinsidige med øks og det var best å si minst mulig.

Hadde det ikke vært for bror Asle
, hadde det hverken vært skandinaver left i Amerika
, eller trøndermenn i Trøndelag.

Idag er hun kultkjendis i USA og i Selbu.
Filmer er laget. Teater. Bøker skrevet. Kjælenavn florerer. Lady Bluebeard. Mistress of Murder Hill (forøvrig originaltittelen på 2005boka). Hun har eget øl, oppkalt heavymetalband og er turistmagnet.
De som vil kan bestille både sweatshirts, caps og kaffekopper med Bellesitater på.
#triflesrneednotapply

Hvorvidt hun  var gal, ond eller grisk? (= genial?)
All of the above. Ihvertfall skremmende, og diger. Det er godt mulig svaret på dette ligger i de 200s av Gåten Belle Guness jeg ikke har lest. Things to learn. #willletyouknow!
Wiki for de som vil ha detaljer, eller se groteske bilder
Internettsøk for de som bare vil kjøpe klær.




Sirkeldeltakelse: 
Les ei bok i riktig kategori
Skriv et blogginnlegg
Legg igjen link i kommentarfeltet.
Har du ikke blogg holder det med en kommentar
 ---------------------------
Neste kategori i Biografisirkelen er:
METT, METTERE, METTEST.
Bloggdato er 15.oktober 2017.
De øvrige kategoriene for 2017 finner du her:





torsdag 27. juli 2017

SMALLTALK OM BOKHØST/BIOS/BOOKER

Uavhengig av 25+ og strålende sol. Sopp betyr høst og sommern er derfor offisielt over og avblåst. Det var fint med sol men alle vet at høst er bedre. Man slipper solkrem. Man slipper pollen. 



5 uker since siste confession blogginnlegg..
Det var aldri meninga å ta sommerferie, men plutselig, ut av det blå, strømmet slekta på, for å inspisere og ta i bruk den nye utedoen. Dattera flyttet inn i hytta. Og jeg mistet alt initiativ og henga meg til late joggeturer, lange frokoster, tidsreiser og menn i kilt.  
En mann i kilt, Diana Gabaldons Jamie Fraser. Nettopp ferdig med bok 5. 55t i pre-borgerkrigs-amerika. Mer er det ikke å si (ennå). Det er tre bøker igjen. (og en uendelig mengde novellas, noveller, som jeg ikke har tenkt å lese).  


Biografisirkelen 26
Hadde det ikke vært for den stadig mer insisterende bookersumminga hadde jeg sikkert tatt bloggpause fram til biofristen. Som forøvrig bare er 2 uker unna. Ondskap/Galskap. Dette er å anse som et spark i baken. Det holder ikke som unnskyldning at det ikke er ondt bioblod på bookerlanglista. Om høsten er man som bokblogger uovervinnelig.
Man rekker alt! Hvem vet hva de skal lese?
Hvem har lest? Hvem? Hvem?
Frist 15 august. 
 Gal, ondere, ondest.


Man Booker 2017
Langlista kom i natt, og består stort sett av briter og amerikanere jeg har lest før, eller ihvertfall, kjøpt før, lastet ned før, likt og/eller forkastet før. Nesten alle har også hatt kortlisteplass før. Bla; Ali Smith, Zadie Smith, Arundhati Roy, Moshin Hamid, George Saunders, Sebastian Barry.  Bautaår.

Ei av bøkene er allerede lest, takket være labben, Lincoln in the Bardo. Ei bok, så vanskelig at jeg mistet trua både på egne evner og literary fiction. Alt du trenger å vite, kan du høre av andre, start med AnnHelen..

Jeg kunne vært idealistisk og startet med de ukjente nykommerne ( Mozley, Fridlund, Shamsie, sistnevnte var forresten på Lillehammer), men trosser erfaringen og velger den praktiske, minste motstandsvei, = bøkene som ligger på storytel (Zadie Smith, Hamid, Roy, Whithead (på svensk, straks), McGregor.
Med flaks er det hele kortlista.

 Exit West, eller Swing Time åpner ballet.
Må bare speedferdiglese Maestrooppfølgerne Domina (sukk)
og ei lydbok om sørstat, incest og hester, først Sport of Kings (sukk). 
Hele langlista + Lista over hvor mange bookerbøker jeg har lest, alltime..
I år, som ifjor, kan bookerbøkene også norsk diskusjonstråd på goodreads.



 3stk Øenbøker. Forlaget og media prøver å late som ikke hører sammen.


Norsk bokhøstvarsko;
Årests mest etterlengtede postapokalypse: Morten Øens Norge om Våren
er ei seriebok, eller mulig trioavslutter. Om Frank. Han som dukket opp som Mørtens hjelpende hånd i Tellemarck, og også er hovedperson i boka Likevel Lysner Det fra 2011. It is shocking.

Denne første boka ramlet jeg helt tilfeldig over på salg, på Eldorado, ifjor.
Så glemte jeg den bort. Så leste jeg bakpå.
 - en kunstsatire om da Frank spilte inn kultporno -  (ikke sitat)..

Det virker nesten som om forbindelsen mellom bøkene blir bevisst utelatt. Kanskje fordi førsteboka er for drøy? Kanskje er den fullstendig frittstående og den eneste sammenhengen er at Øen bare kan 2 manne og 1 hundenavn, ja, Blondi er også med i årets bok. Gleder meg til å lese, men er frustrert over ekstraarbeidet. Har ikke tid. Tvangskronologismen gjør det umulig å seile utenom Lysner..
Hvis det da er første boka?
Øen har skrevet 6 romaner.
Kanskje de alle handler om Frank/Morten?

Calling all Tellemarckfans
, dere må starte nå,  nomineringsfristen er rett rund hjørnet..




Latmannssommeren er, som sagt, offisielt over.
Hva jeg egentlig drev med, istedet for å forberede meg til høst og booker? Kjapt;
  • Lesing?  Allerede nevnt, men pur underholdning; Outlander og Maestro..
  • Jogging? (bygger mengde ikke fart, som er det samme som å si at jeg subber av sted, med hund, plukker markjordbær og stopper gladelig ved hver sølepytt og skyggeflekk.  Vurderer halvmaraton i septemer (OM), som foreløpig er mer komfortabelt enn å flikke på 10km persen. Å løpe fort er mye mer slitsomt enn å løpe langt..
  • TV?  Etter at mannen avslørte at han ikke husker forskjellen på Cercei/Khalisee, og blir  blank i trynet hvis jeg stiller spørsmål om Jon Snow. Jon Snow? Ble det nedlagt forbud mot Game of Thrones 7, før hele greia var sett på nytt - og alle spørsmål kunne besvares. Renly? Brotherhood?  Er nå på starten av s4, og holder på å sprekke av utålmodighet.
  • Har også sett Orange siste sesong (tok seg opp), Friends from College (sånn passe), alle Sandra Bullocks filmene som plutselig dukket opp på Netflix (mimring) + NRKreality om forhold og alle sesonger Norsk Attraksjon.
  • Landlige sysler?  Hønepass med kyllingklekk. Mer jordbær enn noe menneske burde spise. Pollenskit. Hyttemaling. Staycation, som jeg nå har lært at det heter (takk Haruhi). 
Back in business.
Bokhøsten kommer
Tips mottas selektivt..

tirsdag 20. juni 2017

BIOGRAFISIRKELEN 25 - JEG LEVER


Trifecta. Når man ikke kan bestemme seg og har lest for mange bøker, i for stor fart, og Mr.Hagerup, ville ristet misbilligende på hodet, Ingeborg krøllet seg sammen over doskåla og Miss.Marnell stukket rett på byen. Alternativt ville Henning høynet glasset, Cat sittet i hjørnet med sprøyta og Ingeborg åpnet siste Skårderudordinerte klassiker.


Mitt Bidrag i Biografisirkelen 25.
Kategori: Levende. 31.12.2016


Jeg har valgt;  
Bøker om ting man driver med når man ikke 'makter' virkeligheten 
Litteratur, spiseforstyrrelser og dopmisbruk. 
Bøker, sult og drugs. 
I utgangspunktet; 1 anorektiker, 1 litteraturkritiker og 1 glamjournalist.
2 trauste nordmenn, 1 glamerikaninne.

Fellestrekk?
, annet enn at de er journalister, og jeg leste alle 3 bøkene i mai?
Alle 3 er spiseforstyrrede, glad i det skrevne ord, skriver.
Alle 3 har lengre sykehusopphold bak seg (mat/dop/kreft).
Alle levde i beste velgående pr. 31.12.16.

Cat og Ingeborg, feks..
Begge bøkene handler om en sykdomsprosess under takling og forsøksvis frigjøringen fra denne. Begge er skrevet innenfra. Midt i stormens øye, uten den retrospeke visdommen slike bøker ofte innholder, når det 'rehabiliterte' individet ser tilbake på en epoke de nå er ferdig med.

Foregriping slutt: Enter Kaos!
La meg ta det skjematisk, på kort endeløst og oppsummerende samleomtalevis.
Forøvrig min første i biosammenheng.
-------------------------------------



How to Murder your Life
 - Cat Marnell  (2017)

Lydbok lest av: Cat Marnell
Kilde: Storytel.

 Hopper over de få linjene om barndommen:
Cat begynte med Adderall (adhd-medisin/speed) etter å ha fått det tilsendt fra sin far (ungdomspsykiatriker) fordi hun gjorde det dårlig på skolen. Konsentrasjonproblemer.

Begge foreldrene jobbet i psykiatrien og medisinene strømmet på. = gateway,
= Cat superstudent, beautyeditor, partygirl, med et stadig økende narkoproblem.

Det er 90tall. Kurt & Courtney. Grunge. Heroin chic
Selvmordsmørkt. Egentlig et under at noen overlevde 90tallet.

Beautyediting
Hun får jobb i framtredende mote/skjønnehetsmagasiner, hvis navn er meg totalt fremmed, men som visstnok betyr noe for de som har greie på slikt, ( XOJane, Lucky) og etter flere runder med føyken og rehab, fant hun sin egen beautynisje på nett, der hennes forening av dop og skjønnehetsprodukter provoserte like mye som det underholdte, med titler som ' Metamphetamin logic' og tips om leppestifter som ikke smittet av during blowjobs, hvordan kamuflere blodskutte øyne, fikse hår du ikke har børstet på 2 uker pga heroinbinge, etc etc...

Jeg har ikke lest noen av disse artiklene, men skjønner tiltrekningen. Boka har en underliggende twisty humor som ufarliggjør, nesten normaliserer villskapen og overtrampene. Uten glamour. Uten at jeg på noe måte gikk glipp av fortvilelsen, der hun virrer hun rundt i sin egen rus, stanger hodet mot veggen, tar idiotiske valg. Lar avhengigheten styre. Setter dopet først.

How to Murder your life er limet i dette trekløveret.

Rock Bottom, always..
1 skritt fram og 2 tilbake, like repeterende som Anorektisk. Den største forskjellen er humoren. Det er mentalt slitsomt å lese Sennesets bok. Du slipper ikke unna fortvilelsen. Jeg ler ikke av Ingeborg der hun sitter og strever med brødskivene, eller vasker huden av fingrene, men jeg humrer til Cat, ikke til bullemien, selvskadinga og løgnene, men til språket. Til måten hun selvreferer, ironiserer og retrospektfordømmer, og jeg rister bedrevitende på hodet til epilogen der hun fremdeles 'bumper kokain' og tar adderall, men mener seg ut av fare..
Det er hårreisende, ekstremt ensomt
, noen ganger kvalmende, men også komisk.
En real tragedie..

fra Rolling Stones artikkel
There aren't any big words in the book," she emphasizes, tapping at a tower of advance copies. "And it's not that I don't know those words. I just don't talk like that. When I went to Hope Rehab in Thailand to write the book, my counselor Simon Mott let me use writing it as part of my recovery. He let me have affirmations like, 'My book is fun to write! My book is fun to read!' I was trying to write a book that was as readable as celebrity gossip."

Hun går ikke dypt inn i årsaker, the hvorfors.
Men gir et trettende bilde av en, somewhat fungerende, dopavhengis hverdag.
Glam setting og litterær vinkling til tross, det virker ærlig.

--------------------------------------------------


Bildet/sitat fra artikkelen Cat Marnell does not give a shit, vice.com.
It made me who I am now. I was a little more talkative than other people. I could write a bit better. I was a little skinnier and crazy-eyed. I got more attention than other people. It’s like the same term they use to describe narcissistic people, which is “conspicuous existence” and it’s the same thing on speed. You have a conspicuous existence. I have never not been on speed since. If anything, that’s what you are addicted to: you become a little more special than other people. I’ve always been an enhanced version of a human being. Of myself. I’m addicted to that. When I went off of it, you know what happened? I became normal. I looked normal. My ideas were normal.

Ingeborg:
Intervju i Adressa:
Hun synes det verste med sykdommen er følelsen av at det er nødvendig å være syk.
- Å bli frisk er svært skremmende. Har du brukket beinet, gleder du deg til det skal gro. Men for en med spiseforstyrrelser er sykdommen løsningen på et problem og ikke bare problemet i seg selv.
--------------------------------------------------------------------------



 Anorektisk  (2017)
 - Ingeborg Senneset

Kilde: Lånt av Bjørg
Lest på: Kindle
Nomineringsverdig BBP? Jaa.


Sømløs overgang:
Mange ganger har jeg sammenliknet det å ha en spiseforstyrrelser med å være narkoman. Det har jeg gjort for å få folk til å forstå avhengigheten, desperasjonen, determinasjonen, lindringen, de onde sirklene. (87%)
..........Vi er så like. Men vi behandles så utrolig ulikt.

Anorektisk er boka som holder trifectaen sammen..

Ingeborg Senneset er anorektiker, turned blogger, turned journalist.
Som jeg har spurt i flere kommentarfelt; Hva er bindingen mellom sult og litteratur? Hvorfor blir så mange spiseforstyrrede, først bloggere, så forfattere. Jmf. Linnea og Springerinnen. Ingeborg vinner. Fordi hun vrir på språket, og fordi hun ikke later som hun skriver roman.

Fordi journalføring brukes som behandling?
Freudiansk throwback mellom mentale lidelser og litteratur?
Sult som den sterkeste muse?

Boka tar utgangspunkt i dagbøker og blogginnlegg hun skrev under 3års med innleggelse på 3 ulike institusjoner.  Kampen mot maten, sykdommen og selvet. Det er en iboende selvmotsigelse i anorexiaen, en helt annen logikk enn ved dopmisbruk. En negasjon. Uansett hvor mye Senneset og Skårderud hevder det er det samme.
Maten både dreper og holder deg i livet.
Skårderud skrev forresten forordet. Han har en finger med i alt spiseforstyrret

Det mer dop du tar. Det fortere dør du.
Det mer mat du IKKE spiser. Det fortere dør du.

Da står du igjen med renselsen. Oppkastet. Magesyra.

Hadde magesyre vært LSD ville en bulimiker blitt bøtelagt. Hadde sult vært heroin, kunne en anorektiker blitt bortvist fra gata. Hadde sukker vært kokain kunne en overspiser blitt arrestert.

Som hos Marnell blir vi kastet rett inn i det spinnende hjulet. Den onde sirkelen. Inn og ut av behandling. Inn og ut med mat. Av og på med vekt. Inn og ut av viljen. Om og om igjen. Trykk ned. Spy opp. Legg på. Ta av. Det er kvalmende. Svimlende. Utmattende.
Ingen distanse eller fugleperspektiv. 

I tillegg til spiseforstyrrelsene har Ingeborg også OCD.  Vaskemani. Bakteriefobi. Ingen kan ta i maten. Ingen kan røre koppen. Ikke se på mens hun spiser eller svelger.

Om og om igjen. Spy opp. Legg På. Ta av. Skyll koppen. Vask hendene.
Spy opp. Legg på. Skyll koppen. Kok hendene.

Lesepauser var nødvendig.

Under det hele ligger også en kritikk av systemet og behandlingsformene.
Dette kan du lese om i intervjuer og andre anmeldelser. Og ikke minst i bloggen.

Jeg skal nøye meg med å si
 at både lidelse og behandling virker vannvittig på en utenforstående.
Eg. du blir lagt inn, frivillig, fordi du trenger hjelp med anorexia
, du avtaler en plan om forventet måltidstørrelse og vektøkning
, en plan du allerede vet du kommer til å kjempe imot og neppe gjennomføre
, legger du ikke på deg som planlagt, fordi du er for syk, blir du sendt hjem
, det sykere du er det større sjanse for å miste hjelp og behandling
, for å få behandling som syk må du vise at du er frisk nok
Hans spesialitet var alfalfagress 
og han tjente slett ikke så verst på å ikke dyrke det..(catch22)

Og mens alt dette pågår utdanner hun seg til sykepleier!

---------------------------------------------------------------

Ingeborg:
Leveren min sliter. Med feilernæring og undervekt over lang tid har den sakte, men sikkert nærmet seg en tilstand jeg bare trodde alkoholikere hadde. Fettlever. Ironisk, hva?  (60%)

Henning:
– Vi må ikke slutte å tro på gledene ved livet. Og vi må ikke slutte å tro på at litteraturen kan ha en direkte helbredende effekt i kritiske sammenhenger. Nå fremstår jeg kanskje som århundrets mest optimistiske menneske, men jeg mener at litteraturen har reddet livet mitt. – På den måten at jeg ikke har gått fra forstanden, jeg har ikke gått under. Det kunne gått mye dårligere med meg enn det har gjort, sier Hagerup.  (Aftenpostenintervju)

----------------------------------------------------------------------------------------------



Leseren  (2016)
 -  En samtale med Henning Hagerup
 -  Alf van der Hagen

Kilde: eBokBib
Nominering BBP? Burde vært, ifjor!

Du trodde kanskje Henning ikke passet inn her.
Kritikeren, lyrikeren, essayisten. At Vagant og Morgenbladet ikke smeltet sømløst sammen med xoJane og post4. Så feil kan man altså ta.


for
Hvis litteraturens oppgave er å lære oss i saueflokken hva det vil si å være menneske, 50 nyanser sult, 50 levels of flukt, 50 bottles of beer on the wall, hei, hå og flaska med rom, lærer vi her at et menneske comes in all shades of hungry, men demonene er de samme. Det er ikke bare å henge opp laken å tro mørket holder seg unna.
Sterkere barrikader er nødvendig.

I mitt tilfelle, stabler på stabler - og joggesko.

Leseren er en samtalebok.
Mer personlig og løsere i snippen enn et intervju. I dette tilfelle er også Henning og Alf gamle kjente, noe som jeg føler gir formatet et mer slentrende, men også internt preg. Forbehold om at jeg hverken har lest Hagens samtaler med Solstad/Askildsen, kanskje er det sånn han høres ut hver gang.

Det begynner med barndommen.
Den ultralitterære, kulturradikale bakgrunnen der alle slektninger er enten forfattere, diktere eller bibliotekarer.  Farmor er Inger Hagerup. Far er Helge Hagerup. Onkel er Klaus Hagerup. Get the picture? Det festes, diskuteres og drikkes. Alle er alkoholikere. Barna seiler sin egen sjø. Minner meg om den dokumentaren Barn av Christiania (nrktv) - en lekeplass for voksne, men ikke for barn - .

De flytter til Bærum, Henning blir mobbet og utvikler anorexia. Han beskriver det selv som en kort fase. Det skurrer, og jeg leser den automatisk inn mellom linjene
, med bakgrunn i Ingeborg avviser jeg at man kan flørte ustraffet med magesyra.

 Donald. Dickens. Dante.
Så går det slag i slag gjennom bøker lest, essays skrevet og liv levd.
Kort oppsummert:  Kritikk. Essaysist. Lyriker. Vagant. Morgenbladet. Alkohol. Årets Kritiker. Pengesløs.Oversetter. Kreft. Kreftfri. Gud. Kjærligheten. Spøkelseshistorier. Livet. Europa. Litteraturen. Leseren.

Det forbauser meg hvor lettlest boka er, og hvor godt jeg liker den, han.
Hagerup er prototypen på den unge alvorlige, følsomme mannen. Han som leser greske klassikere, på gresk, fordyper seg i romantiske poeter og får noe vettugt ut av teoretikere som jeg aldri forstod meg på. De som prøvde å ta fra meg plottet. Han skriver essays. Lange kritikker. Leser på et detaljnivå og med en innsikt jeg beundrer from afar samtidig som den evner å kjede vettet av meg.
Som lesere er vi på forskjellige planeter.  Vannløperen og ubåten.

Vi har noe til felles likevel. Noe svart.
Vi har begge sviktet en katt. Vi tenker på det hver dag.
Innimellom glemmer jeg min, leser meg bort, løper fort
Denne historien gjør at jeg identifiserer meg sterkere, sympatiserer. Fanget i heisen hadde det ikke vært stort å si, men det ville blitt stille med Cat og Ingeborg også.
Det er min feil, jeg har sluttet å ta heis

Leseren er boka som binder trifectaen sammen.
--------------------------------------------------------------

 Konklusjon?
Nja, trenger man alltid å konkludere..
, kanskje noe tolstoysk om ulike ulykkelige familier sjeler
, som leser/skriver seg mette, like og... stabile..?

Happy endings
Ingeborg sliter fremdeles med anorexiaen på siste side, og Cat ramser opp dopet/medisinene hun fremdeles tar. Hun sier hun lever sunt og kontrollert, tørt, for det har hun hevdet gjennom hele boka, både når hun bullemishoppet, viftet med heroinsprøyta og troppet opp på jobb med spy i håret.

Alle tre ser lyst på fremtida, takket være litteraturen..
I Hennings ord:   - Nå fremstår jeg kanskje som århundrets mest optimistiske menneske, men jeg mener at litteraturen har reddet livet mitt - 

Bildet googlet

Når demonene vises utenpå.
, løp rett til biblioteket...

Sirkeldeltakelse: 
Les ei bok i riktig kategori
Skriv et blogginnlegg
Legg igjen link i kommentarfeltet.
Har du ikke blogg holder det med en kommentar
 ---------------------------
Neste kategori i Biografisirkelen er:
OND OG/ELLER GAL
Bloggdato er 15.august 2017.
De øvrige kategoriene for 2017 finner du her:

lørdag 10. juni 2017

LITTERATURFESTIVAL TAKE TWO 2017

Maihaugenidyll. Jogging på haugen har blitt festivaltradisjon. Iår presset jeg også inn en minitur i villastrøkene. Det fine med Lillehammer er at det sålangt har vært umulig å rote seg bort. Så lenge man løper oppover. Det er som Oslo, uansett hvor man snur, kommer man fram til sentrum ved å rulle ned. Som også er grunnen til at jeg ikke turte lete opp Strandpromenaden.

Stålsett deg, dette blir blogghistoriens lengste innlegg..


Lillehammer
Fremdeles i festivalbobla
Planen var å by på en dypsindig næranalyse av uka som gikk
, et dypdykk, et dyptpløyende dypp, i festivalens hovedtema;
, slik de framstod i den løypa jeg valgte;
Fascisme, sannhet, biografi.

Dette ville dog vært meget usportslig av meg.
Stjele avisenes levebrød ved å servere gjennomlyst festival
, nå som aftenblad/post/magasin legges ned over hele Skandinavia
, nei, man får fortsette som man har stevnet (snart 8 år)
, forandring fryder - sjelden.
Jg har nå lovet min aller nærmeste å aldri la meg fotografere med duckface ever again, at trut slettes ikke er definisjonen på selfie (who knew), og hvordan kunne jeg finne på å reise på festival uten å farge håret. Det hadde hjulpet veldig med denne informasjonen før 30.mai.


Muligens det eneste nontroutpoutbilde av meg fra hele, hele festivalen.

Torsdag 1.juni
Startet 2t senere enn planlagt.
Det viktigste først. 8km. Med briller. Herregud så lei jeg er av å jogge med brillene ytterst på nesetuppen. Er man uegnet som festivaldeltaker når man alltid prioriterer trim og frokost over fascisme og kritikerseminar?


  • 11.00:  Berettiget Vrede
  • Åsa Linderborg: Hvordan oppføres seg i en stadig mer polarisert og opphetet (svensk) offentlighet
  • Om munnkurv i Sverige. PK Eliten. Svenskeklager, anklager, brennmerking av ord. Ingen diskusjon. Innskrenkning av frihet overalt. SoMe bestemmer. Verst, en innskrenkning av ytringsfriheten, konkretiskert med:
  • Fra  - you can't say that -  til  - YOU can't say that
  • , hvis du ikke selv er jøde, innvandrer, homo, voldtatt, kvinne etc etc...
  • Sannheten er en øvelse, sa Åsa
  • Etterpå hørte jeg rykter om at hun gjentok seg selv, var forutsigbar og stagnert. Vanskelige å tro, men jeg kjente henne kun som forfatter, og kunne hørt på kulturredaktøren Åsa hele dagen. De sliter i Sverige (mer enn i Norge)..  
  • Vrøvl på blokka mi, men siden dette var et av kritikerseminarene, regner jeg med det blir lagt ut utførlig referat etterhvert. IMO: Strålende.
  • 13.00:  Memoar og Litteratur
  • m/ Morten Strøksnes, Ivo Figueriedo, Torill Moi
  • Bildet forvalter som vanlig sine 1000 ord på eksemplarisk vis. Ivo og Morten fokuserte på publikum, Moi var fraværende og mest opptatt av notatene sine. På mi blokk står det at det var en befriende kontrast til Knausgård (som kun var opptatt av Claire Bennett) at gutta søkte utover. Muligens nok en forskjell på skjønnlitteratur og sakprosa?
  •  - innadvendt og navlebeskuende V  sosial og oppsøkende (?)
  • Diskutert: Sakprosa som litteratur og dens kår og virkemiddel i Norge idag.
  • Dette jernteppet mellom faglitt og skjønnlitt påstås å finnes kun i Norge og England. En slags puritanisme, klassifisert i forhold til sannhet, som igjen, iflg Moi hadde med Romantikken å gjøre, der dikteren har direkte linje til oven og blir bæreren av det nasjonale. Forvirret? Skyld på notatene mine, i teltet var alt fullstendig forståelig. 
  • Glem Moi, og romantikkgreia, de samme ryktene som klaget på Åsa, mente også Moi var elendig forberedt til dette møtet og kunne ingenting om sakprosaståa i Norge. Jeg?  Var starstruck og trodde hun satt i egen boble fordi hun var smart og tenkte lange linjer.  Det var tross alt mitt første Moimøte. Ivo og Morten har jeg sett før.
  • Sannheten er altså kun et sjangertrekk og ikke en forutsetning for sakprosa, her foregår ingenting postmoderne. En god historie er bedre hvis den er sann, sa Morten. Livet er ,en slags, den beste, research sa Morten. Hele Havboka tok egentlig 3 år sa Morten.
  • Sannheten er altså i fare, og det er viktigere enn noensinne å stå opp for noe som er virkelig, jmf alternativ facts, jmf Trump (som de var uenige om var et fjols, eller ikke), jmf Ivo, som nevnte Vigids, jmf strategiske fortellergrep, jmf Morten kunne tatt denne greia alene..
  •  1000 ord, igjen:Det var ikke bare denne ryktemakeren, som (sa til hun, som sa til hun jeg snakket med) var skeptisk til Moi. Mangt kan leses ut av fjesene til Morten/Ivo.  Jeg er forresten overbevist om at hun ikke forstod at denne nesten-druknings-scena i Havboka var diktning. 
  • Likevel hun var strålende, just because, hun er Toril Moi.
  • 14.00:  Suksess ute, blomstring hjemme?
  • m/Ane Farsethås, John Freeman, Margunn Vikingstad, Haldor Gudmundson, Anette Orre 
    Av glemte årsaker kom jeg i seneste laget og plasserte meg på galleriet, helt klart er den beste bibliotekplassen, pga stikkkontakt og mulighet for beinstrekk (hvis kjedelig).  Samtalen dreide om norsk fokus på neste bokmesse i Frankfurt (2018) og hvilken betydning dette hadde for norsk litteratur. Og hvordan oversettelser kan bringe glemte forfatterskap tilbake i søkelyset. Eg, i forbindelse med Internasjonal Booker. Grei samtale. Uengasjert lytter. 
  • Denne seansen kan, med andre, fremdeles streames  her
  • Kuriøst: Ingen på hele Lillehammer skilte mellom Man Booker og Internasjonal Booker selv ikke på quizzen.  (Roy Jacobsen spm).
  • 15.00:  Mye om og Menn
  • Frode Grytten og Kyrre Andreassen om bøkene sine
    Her stilte jeg godt forberedt. Hele Khartago ferdighørt få dager før avreise og 2 noveller av Grytten lest. Resultatet var at jeg var så lei av Andreassens stemme at jeg nesten gikk på kafe. Heldigvis var han mer dempet og mindre dialektkarikert enn hovedpersonelektriker'n sin. 
  • Alvorlige tørrvittige menn som skriver om alvorlige menn. Gyldnemiddelveimenn.
  • At alle bøker handler om lærere og forfattere er latskap sa Kyrre
  • Frode på sin side siterte BigBrother Ramsay (1.sesong). Sitat glemt.
  • Kyrre var opptatt av menn som kunne noe. Skills. 
  • Frode om hva som skjedde med menn når normaliteten opphørte (blir farlige).
  • Så leste de fra bøkene sine. 
  • 20.00:  Nordisk Mesterskap i Poetry Slam 
  • 2 svensker, 1 norsk verdensmester og en danske
  • 5 jurybord , 1 MC og 4 poser potetgull. 
    Den norske verdensmesteren (Evelyn Rasmussen Osazuw) vant og kan nå også smykke seg med tittelen Nordisk Champion.
  • Mine favoritter for kvelden var et dansk strikkedikt, fulgt av et svensk homodikt.
  • Tidligere på dagen gikk jeg glipp av en diskusjon om forskjellen mellom lyrikk (sliter) og slam (elsker). Nysgjerrig på hva de mente forskjellen var. Noen som var der? Det er vel ikke så enkelt som performance V papir? 
  • 22.00:  Quiz
  • Jeg sier som jeg har sagt i utallige kommentarfelt allerede. Beste plassering ever. 10 fra bunnen, som i vårt tilfelle er den eneste måten å telle på. En håndfull poeng (stor hånd) til og vi ville vært topp 10. Et eneste ekstrapoeng ville rykket oss 2 plasser opp siden vi delte plassering med 2 andre lag.
  • Feks hvis noen hadde greid denne norske forfatteren   LOSINAJE.
  • Eller visst hvilken nummer i budrekka - det om lyving, og det om stjeling er.
  • Eller greid denne  J.M - H.S.S
  • Meeen det viktigste er selvfølgelig å delta. 
  • Vinn og forsvinn med samme sinn...
  • Torsdag slutt, rett i seng..

 Eneste post-lillehammer-innkjøp, så langt.


Fredag 2.juni
Dagen da planene bare glapp gjennom fingrene. Full kræsj. Fullt hus. Satte meg ned for å skrive noen ord. Druknet i tastaturet og gikk glipp av både Brenner&Bøkene (planlagt) og kritikerseminar og redaktørenes ansvar i offentligheten (synd). Ble nektet i døra på Vigdis. Biblioteket var fylt til randen. Klokka ble 13.00 før jeg kom igang.


  • 13.00:  Mennesket og Naturen
  • Morten Strøksnes (Havmannen), James Reebanks (Sauebonden), Fredrik Sjöberg (Rosinkongen). Alle tre har skrevet bøker i skjæringspunktet mellom litterærbiografi (crossovers i biosirkelspråk) og vitenskap. Kunst versus vitenskap.
  • Satt altfor langt bak til å få tatt bilde, så, som erstatning, et annet machotrekløver. Havmannen, Dukkemannen (Ivo) og Den Bredbeinte (Rem).
  • Rebanks var en hit på Lillehammer. Søskenbarnet gikk rundt med boka i sekken. Det var strikkedikt (dansk) på slammen. Mannen var til og med spørsmål på quizzen. Vi kalte han Ian Rebank og fikk ikke poeng. Som retribution, generalen har alltid skylda, skal jeg vurdere han til håreterunden (ull er også hår).
  • Sauebonden sa han ville skrive om - the nobody -. De som ikke synes. Han ville også i utgangspunktet være anonym, men fikk ikke lov (av forlaget?). Shame. Det er alt for lite anonymitet og pseudonym i samtidslitteraturen.
  • Det var tilløp til både temperatur og humor, Sjöberg kalte Rebanks' familie brutes, Morten kalte Rebanks Jesus. Skittenjesus. The sheperd and his sheep.
  • De, tror det var Rebanks, muligens Morten, sa at de fleste bøker om - farming - kommer fra folk som flytte tilbake, og har et påklistret romantisk skjær. (u-virkelig?)
  • Høydepunkt fra bokbloggplattformen:
  • Strøks, som på spørsmål/kommentar om at Havboka var macholitteratur for menn, svarte at han hadde bevis på det motsatte.  Bokbloggerprisen. Den eminente demokratiske prisen stemt fram av 95 kvinner og 2 menn  (mystisk tall). Kan ikke være machomannebok når man som første mann overvinner bokbloggkvinnene.
  • Dette er i samsvar med hva Strøksnes sa i takketalen ifjor, og akkurat hva jeg synes om denne machogreia kan leses i fjorårs Bokbloggtreffinlegget.
  • Dette med manne/gutte/machobøker ble også nevnt av Kyrre Andreassen, der mannebokklubben (hans?) lurte på om kvinner leste om elektrikere og Kyrre stilte seg uforståelig til antakelsen om at kvinner ikke liker å lese om machomenn. Som er omtrent hva jeg sa.. lurer på om jeg nå bare skal godta at, elektriker = machomann?
  • Skal lese Rebanks og kanskje også Sjöberg
  • 15.00:  Morgenbladsalongen
  • m/Ellefsen, Farsethås, Mollerin, Åsa Linderborg og Tue Andersen Nexø med utgangspunkt i sistenevntes bok (Vidnesbyrd fra velfærdstaten) om politisk litteratur i Danmark. En slags politisk nylesing, eller nyoppdaging av politikk der man ikke skulle tru at slikt kunne bu. Feks i Helle Helles bøker (jmf klassereiser/utdannelse)
  • Kort oppsummert: Politisk litteratur trenger ikke være 70talls og pamflettaktig. Det er forskjeller i de nordiske landene. Sverige er i vakum (iflg. Linderborg) og mest opptatt av estetisk kritikk. I Danmark finner du mest politikk i poesien. I Norge, sa Ellefsen, finner man snev av arbeiderlitteratur blant ungdommen, eksempelvis Dale og Skaranger. Innvandreren er den nye arbeideren. Det handler om representativitet, hvem får snakke (Sverige), avvisning av velferdsstaten (Danmark), mens i Norge er hovedfeltet av forfattere sterkt (Ellefsen) og sniker ofte inn indirekte politisk innhold (Leve Posthornet).
  • Ellefsen mente forøvrig at de fleste velmenende romaner kollapset under sitt politiske innhold og den eneste romanen om flyktninger han har lest som har fungert er Erpenbecks Gå, gikk, har gått. (Fremdeles den beste boka jeg har lest i år).
  • Litt lei meg for at jeg gikk glipp av arbeiderlitteratursamtalene på onsdag.
  • Lesemåte/tolkning er det som bestemmer om noe er politisk sa Bernhard
  • Litteraturens viktigste oppgaver er å lære å kjenne andre mennesker, så Åsa
  • Amen..
  • 17.00:  Kritisk Ettertanke
  • Knut Hoem, Merete Granlund og Margunn Vikingstad om To Søstre (Åsne), Arv og Miljø (Vigdis) og Wunderkammer (Moe-Repstad)
  • En slags erstatning for Kritisk Kvartett, men du hvor jeg savner Vassenden og Heimlich. Den eneste som maktet å skjære gjennom, såvidt, var Granlund da hun sa hun hadde vanskelig for å holde Vigdis ut av Arv og Miljø. Dette ble ikke fulgt opp til tross for at både Hoem og Vikingstad kalte Bergljot for Vigdis flere ganger. Ellers var de så enige, så enige, bortsett fra Hoems startproblemer med Wunderkammer (wunderjammer?). Ei murstein av ei bok. Dikt i 29 kataloger, man i følge Granlund kunne tolke i månedsvis. Motstand, smerte og skjønnhet. Jeg kjedet meg likevel, og synes Hoem, spesielt, virket påtatt folkelig og bevisst på alle grå hodene i salen. Mine medbloggere var (er) dog veldig uenige, likte Wunderkammer, likte Hoem og jeg var helt alene om å surmule.
  • Opptur:  At Åsne Seierstad satt rett bak meg og hørte seg selv bli analysert.
  • 20.00:  Banknatta
  • Poesislam (ja), Solstad/Hjorth (stappfullt) og Ragnar Hovland (lagt meg).
  • Liv Gulbrandsen skulle gjenfortelle, men hun var syk, og til tross for at Taro var tilbake på slampodiet, holdt jeg bare ut en runde. Merk hvordan arrangementtetteheten blir mindre for hver dag. Lusket hjem i slampausen med halen mellom beina og beina i kors (alternativ Lillebjørn)


Lørdag 3.juni
Skuldrene mer på plass og mindre stress.
En dyster dag var planlagt, sorg, brudd, død og gud.
En dag som på papiret virket velegnet til blogg, jogg og grogg.
Dette er den beste dagen sa Anita, og plutselig kom jeg for sent til Porter/Espedal (sorg), droppet Isakstuen/Lykke (Brudd), og endte opp med krim og true crime, pub, og en revurdering av alle mine festivalvalg, hadde jeg i det hele tatt forstått programmet?

  • 13.00: True Crime & Biografi
  • Kan true crime tilføre biografien noe? True crime som detektivhistorie?, eller jeg skulle ønske de besvarte eller prøvde å diskutere disse spørsmålene. Føles veldig aktuelt og midt i lesefeltet mitt. På pluss fikk jeg et biotips jeg håper dukker opp i biosirkelen. 
  • Kategori: Tatt av Dage? For egen hånd? Framed? BuilderBob? Funkis?
  • Stupet. Lagt fram av biograf/forfatter Nicholas Møllerhaug, som brukte 14år på å skrive boka, om en bergensk funkisarkitekt (Grung), som hoppet fra et stup, rett etter krigen. 
  • Lysbilder (bygninger), velstand, sjalusi, selvmord, landforræderi og korrupt polis.
  • Møllerhaug detektiviserte seg fram til hvorfor arkitekt Grung hoppet og avdekket gradvis, hvordan han, gradvis, avdekket historien.  
  • Kunne vært rett fra netflix, banker Jon Benet på dramatikk.
  • Etter å ha vært på flere arrangementer der sakprosa/skjønnlitt/bio ble forsøkt problematisert ville jeg ønsket større fokus på form og synsvinkel, selv om han avslutningsvis forklarte at hovedgrunnen til at han valgte en subjektiv framstilling og plasserte seg selv i teksten, (på arkitektens side), var alle følelser som oppstod i kjølvannet av oppdagelsene. Alle de som stod historien nær. Umuliggjorde en standard biotilnærming.
  • 16.00:  Finn Morderen
  • m/Jørn Lier Holst, Unni Lindell, Fredrik Wanderup og Liv Gulbrandsen (endelig)
  • Elsker Liv Gulbrandsen. Hovedgrunnen til at jeg ble med.
  • Liv leste/gjenfortalte en kjent krim, i 3 akter, der alle navn og titler var byttet ut. Lagene skulle så finne forfatter, bok, detektiv og morder. 
  • Forfatter var Dorothy L.Sayers (ikke lest). Detektiven Lord Peter Wimsey (vi trodde det var Poriot siden han hadde monokkel, eller Sherlock (jeg), for har ikke han også monokkel?) Boka het Dødsklokkene, fordi morderen var klokkene, noe vi faktisk tenkte oss fram til. ehm
  • Correction:  Noe Elisabeth, som viste seg å være den eneste på vårt lag med analytiske evner, tenkte seg fram til. Analytiske evner er forresten underdrevet, forfinet og vagt. Hun avslørte et sylskarpt konkurranseinstinkt. Så rendyrket, disiplinert og hensynsløst at lagkameratene øyeblikkelig ble statister. Fradømt deduksjonsevnen. Bachaklukkklukk (((presten))) kaklet og veivet vi, duckfaced, etter at Lissy Holmes (som jeg nå kaller henne), hadde skuflet oss til siden, for å innta podiet med de andre 3 lagene som hadde kommet fram til samme morder. 
  • 3 trøstepoeng fikk hun av Lindell, for å ha udugelige medsammensvorne..
  • Kort oppsummert. Vi ble nummer 3. Det var ikke presten.
  • 20.00: PubtoPub, Dylan, Cohen og Gud
  • m/Håvard Rem og sønn, Simen Rem.
  • Håvard Rem figurerer også som Den Bredbeinte, på bilde, lenger opp i innlegget.
  • Pub to pub, er i teorien et høydepunkt. Hvis underholdninga er bra/morsom/svingende. De 2 siste årene har blant annet Vigdis Hjorth (morsom) og Levi Henrikssen (svingende) deltatt. I år skulle altså Rem & Rem (far + sønn) framføre Håvards gjendiktninger av Dylan og Cohen.
  • Før jeg sier noe som helst annet vil jeg understreke at Håvard Rem har ei lang merittliste på wiki (lyrikk, oversettelser, biografier, gjendiktning, sangtekster osv). Noe som faktisk ble googlet i etterkant da vi (på rom 31) ikke kunne fatte, begripe, forstå, comprendere, verstehen, understand, tro at noen i det hele tatt betalte denne duoen for å opptre.
  • Før jeg sier noe som helst annet, legger jeg også inn et forbehold om at, kanskje, ville disse gjendiktningene framstått anderledes/bedre på papir og/eller framført av andre (med rytme og sangstemme).
  • Før jeg sier noe som helst om selv framføringa..  han hadde faktisk tekster av Bob Dylan og Leonard Cohen som utgangspunkt..
  • Nå sier jeg det!  Det var livsutsugende monotont. Svulstig patos. Junior kunne spille og jeg ante også en viss musikalitet de gangene han slapp til med annet enn enstavelsesord, men som helhet var det en oppvisning i bredbeint selvfeiring og mangel på selvinnsikt.
  • Som kjepphøye viktigperfjortiser forlest - på romantisk lyrikk - på idolaudition.
  • En etter en fant på unnskyldninger og snek seg ut. Jeg ble sittende i tvungen sympati, med hu ene (you know who you are) som lot seg forføre. Innesperret i teltbåsen, med ekstranummer etter ekstranummer, der 'dikteren', med stadig mørkere røst, vekslet på å mumle og rope fram ugjenkjennelige gullkorn.. på norsk..
  • Med det var festivalen slutt for meg..
  • Visdommen er som alltid. Det viktigste på festival er å velge riktig løype.
  • Oppmøtte bokbloggere. Partners in crime, stress and hunger;
  • Elisabeth, Anita, Solgunn og Line,  og Kasiopeia var der, og Marte, ryktene sier at sistenevnte faktisk var til stede...

 Blame the Rems
Hele festivalen på 2 (onsdagsposten) innlegg er overkill
, selv om det har tatt hela uka å komme hit

Til dere; som scrollet leste til bunns
, nullinteressert i festival
, kun på jakt etter bioutsettelser..
 - ain't happening, det braker løs om 5 dager, - de levende iblant oss -
5 små dager. Jeg har allerede lest en håndfull kvalifiserte bøker.

For få minutter siden, skrattet jeg så uhemmet av Kevin Harts - Life Lessons, at peanøttene havnet i halsen, i bilen, med mannen, som selv lo så høyt at min harking var kun irritasjon. Familieprosjekt. Ferdig til høsten. Standup (og avacado) er limet som holder oss sammen.

The End!